22.07.2011

føler at jeg må si noe om det som har skjedd. jeg tenker at dette er helt forferdelig, og er redd for det som kanskje kan skje om en time, og noen dager eller neste uke. men på samme tid er det ikke synd på meg, jeg var der ikke. jeg hørte smellet fra bomben, men trodde det var torden. det var alt. jeg føler meg heldig.

norge, bitte lille trygge norge. hva har skjedd? angrepet på utøya er et av de største i vår tid på verdensbasis i freds tilstand.  hvordan kunne dette skje? og ikke minst, hvordan kan en man drepe så mange mennesker. ungdommer. barn. og misbruke politiets trygghet og atoritet. for så å drepe de som trodde de kunne stole på en. jeg skjønner det ikke. og jeg kommer ikke til å skjønne det heller. det som skjedde denne fredagen, for to dager siden kommer jeg ikke til å innse at har skjedd. det er så utrolig vanskelig å forstå. det har på en måte ikke gått opp for meg at har skjedd. og det tror jeg det aldri vil heller. ikke fordi jeg ikke føler med alle som er rystet av hendelsen, men fordi det som har skjedd er så fremmed. så ufattelig ubegripelig.